Hva jeg het hos min tidligere eier, husker jeg ikke. En dag rømte jeg for å finne meg en dame - og så fant jeg ikke veien hjem gjen. Ingen hadde tenkt på å merke meg med en micro ship slik at politiet kunne kjøre meg hjem igjen, så i stedet ble jeg kjørt til en kennel i Rota hvor jeg skulle vente sammen med flere andre hunder på eierne våre.
Jeg hørte menneskene der si at hvis de ikke kom og hentet meg innen 10 dager, ville de AVLIVE MEG!
Skrekk og gru - de andre i buret var heller ikke særlig optimistiske om å bli funnet, for stedet er ikke godt merket eller kjent. Så der satt vi da og bjeffet i kor. Noen gråt, og andre hylte.
Dagen etter at jeg kom inn - kom det 2 ukjente mennesker for å se på oss, og fordi jeg er så søt, plukket de ut meg. Klemte meg på nøttene og sjekket tenna. Hva skulle dette bety? Og så ble jeg introdusert for 2 nye hunder. Jenta likte jeg veldig godt. Akkurat hva jeg hadde tenkt meg. Men hun hadde med seg sønnen og han vile bestemme over meg. Hmm.... jeg valgte å overse han.
Jeg likte også veldig godt menneskene som var med og kjempeglad for at de fikk meg ut fra buret. Men etter en liten stund ble jeg satt tilbake sammen med de andre - og livet så ikke så lyst ut lengre.
Tenk - de kom neste dag også og jeg fikk hilse på kjæresten min igjen. Hun er litt kostbar, men det går over bare vi kommer til den rette tia på året.
Jeg var ikke helt bra den dagen. Hadde mageknip og var litt redusert, men jeg lekte litt med dem alikvel. Det var også en gutt til som ble hentet ut, men han var alvorlig syk - så han ble fort satt inn i buret igjen. Da ble det veldig mye prating mellom menneskene og jeg fryktet at de ikke ville ha meg alikevel siden de reiste raskt etter.
8 dager etter at jeg ble satt inn, var jeg blitt ganske dårlig. Ikke klarte jeg å spise eller drikke vann. Alt kom opp igjen med det samme. Jeg fryktet for mitt liv.
Menneskene hadde adoptert meg! Og i stedet for å vente i 10 dager kom min nye mor og far og hentet meg og tok meg med til en veterinær med en gang etter bare disse 8 dagene. Jeg fikk en sprøyte og microchip. Klarte jeg å bli frisk igjen? Spørsmålene var mange.
Dagen etter var jeg blitt enda dårligere og min nye ste-sønn Bordeaux hadde også blitt syk med diare. Mor og far tok oss med til en veterinær igjen og da fikk vi sprøyter så det holdt. Vi fikk 3 hver og den ene gjorde veldig vondt i muskelen på benet. Jeg som nesten ikke hadde fett eller muskler igjen på kroppen. Så fikk vi ikke lov til å drikke eller spise på 8 timer. Da ble vi tatt med til veterinæren igjen for nye 2 sprøyter. Jeg følte meg heldigvis litt bedre etter det og hadde veldig lyst på vann. Tenk, så fikk vi et eggeglass fullt med vann hver den kvelden og det samme morgenen etter. Da var det nok en gang ned til damen med sprøytene og 3 nye for oss hver. Da vi kom hjem den dagen fikk vi litt kokt ris blandet med diett-mat på boks, og du verden hvor godt det smakte! Men vi fikk bare bitte litt av gangen. Heldigvis ble det flere ganger i løpet av dagen og så kunne vi drikke så mye vi ville.
Formen min begykte raskt å bli bedre. Jeg sluttet å kaste opp vann og mat og kjente at styrken kom tilbake i kroppen. Så snille de var mot meg (til tross for 9 sprøyter og en stor sprøyte med microship.)
Her er mine data fra passet mitt som jeg også har fått nå: (gjett om jeg er stolt)
Jeg er en Bichon Havanaise, se mer om rasen her: www.dogbreedcenter.com/havanese-dog.htm
Født ca 17.03.2007 (iflg veterinæren)
Jeg heter nå Tio Pepe men bare Tio til daglig.
Jeg veide 4,5 kg da jeg ble veiet hos veterinæren.
Adoptert den 2. Mai 2008
Så nå lever jeg gode dager sammen med mor, far, Ray, Chanty og Bordeaux i Rota. Her får jeg lov til å kose i senga om morgen, være inne hvis jeg vil - og får masse av kos. De tar meg med ut på lange turer flere ganger om dagen så jeg skal nok snart bli like frisk og rask som Chanty og Bordeaux.
Jeg får leke løs uten bånd på stranda allerede og kan lese så mye jeg vil på telegrammer. Er det noe rart at jeg elsker dem alle sammen?
Jeg vil være hos mor ogfar bestandig og beskytte dem som best jeg kan. Hørte at vi skulle reise langt, nesten opp til Nordpolen hvor det er snø og mye deilig skog å løpe i. Det gleder jeg meg til.