Hei, jeg heter Chanty og er en populær blanding som heter Bichon Yorkie. Mor og far falt for meg første gang de så meg også. Det var hos veterinæren i El Puerto de Santa Maria, Spania.

Men la meg begynne med begynnelsen; Jeg bodde hos noen i El Puerto de Santa Maria. En dag glemte de å lukke porten og jeg løp ut. Jeg hadde løptid – og driftene drev meg til å finne meg en kavaler. Dessverre var det mange veldig trafikerte gater i denne byen og jeg holdt nesten på å bli overkjørt. Da var det to damer som så meg og plukket meg opp. De tok meg med hjem til seg og alle kattene sine for å se om jeg hadde navnet på eiern min med meg. Da de ikke fant noe på halsbåndet, gikk de lange turer for å se om jeg kjente meg igjen, men ingen av de stedene var kjente. Så tok de meg med til veterinæren for å se om jeg hadde microchip. Men nei – ikke det heller. Så satt de der da på venterommet og lurte på hva de skulle gjøre med meg.

Inn kom 2 kjekke mennesker. Jeg likte dem med en gang – de så så snille ut. De skulle bare spørre om hunden deres var ferdig hos tannlegen. Mens de satt der sier damen som hadde meg på fanget, at de godt kunne få meg for de fant ikke hjemmet mitt og selv hadde de bare katter.

Det tok dem bare 2 sekunder før de sa ja. Slik kom jeg til mor og far. Så ble jeg undersøkt både her og der og dyrlegen sa at jeg hadde bakterier i mitt utflod så jeg måtte få antibiotika. De tok prøver som viste mange sorte prikker. Vel, i ettertid tror jeg det var noe annet da.

Queenie kom ut og vi trivdes veldig godt sammen. Spesielt fordi jeg hadde løpetid.

Jeg var glad for å komme hjem til mor og far i stedet for å løpe blant bilene. De kalte meg for Chanty og var glad i meg fra første stund. Jeg koste meg og gikk pent og lydig når de luftet meg. Mor reagerte litt over at løpetiden sluttet så brått på meg. Det pleier å gå lengre tid etter blødningene. Men, men – det var jo greit for da kunne jeg løpe løs igjen. Etter det var Queenie og jeg med på alle turene sammen. Snakk om å ha de gøy.

Omtrent en måned senere begynte jeg å føle meg litt rar. Hadde ikke lyst til å ligge på mors fang mer. Gikk istedet for meg selv og la meg. Og så ble jeg så sulten. Jeg spiste hele tiden. Det var da mor begynte å få mistanke om at det var noe som vokste inni meg. De tok meg med til veterinæren igjen og sa at de trodde jeg var gravid. Veterinæren sa at det ikke var mulig, men mor ga seg ikke og de tok ultralyd for å berolige mor. Stor overraskelse da hun så 3-4 små valper som lå i magen min. Mor hadde helt rett. Så bakteriene var nok sædceller i stedet tenker jeg.

Mor og far forberedte seg godt til fødselen min og siden de ikke visste når jeg hadde termin, måtte de også forberede at det kunne komme på reisen oppover til Norge.

Bortsett fra at jeg ble tyngre etter hvert så hadde jeg det veldig bra. Jeg fikk en fin plass å strekke meg ut på i bilen når vi startet kjøreturen. Etter 3-4 dager i ble jeg uvel en kveld da vi var i Frankrike. Jeg mistet matlysten og hadde ikke lyst til å gå tur samme med Queenie og de andre. Gikk og la meg i stedet. Vi overnattet på et hotell i La Rochelle og tidlig om morgenen følte jeg at jeg måtte ut på do.

Mor fulgte meg ut og der gikk vannet. Det så ikke mor, men vi gikk inn igjen og mor satte seg ved PC’en da vi kom opp på rommet igjen. Da merket jeg at den første valpen kom. Det hørte mor, og hun løftet meg og valpen opp i senga som var laget istand. Hun vekket far, Anuska og Queenie slik at de alle fikk være med på fødselen av barna mine. Alt gikk så bra. Mor måtte hjelpe meg med å kutte 2 navlestrenger, men 2 klarte jeg selv. Det gikk så flott og jeg var den stolte mor til 4 små, 2 jenter og 2 gutter. Anuska, mor og far ga dem navn etter området vi var i. Cognac, Bordeaux, Paris og Rochelle. Bordeaux ble hos oss etter at de andre barna mine var solgt til nye gode hjem.

Minsten, Cognac var veldig liten som nyfødt og fikk ikke nok melk. En dag etter at vi om hjem, løftet jeg han ut av kassa og diet han alene på gulvet.Jeg tror det hjalp, for etter det skjønte Mor at dette måtte til, og løftet han ut for meg en tid fremover. Innen 2 mnd. var han nesten blitt den største av alle 4 og Bordeaux den minste.

Dette er min historie med mor og far inntil jeg kom til Norge. /p>